Kjærlighet, eller var det noen gang det?

Kjærlighet, eller var det noen gang det?

Følelsen når du vet det er over, man bare vet det. Føler det. Jeg føler det når blikkene våres møtes, som om gnisten i øyemed hans bare er forsvunnet. Som om alle sjarmerende trekk bare er visket vekk som skrift i sand, alle disse trekkene er erstattet med alle hans sider jeg fordrar. De farger omgivelsene, personen og sjelen totalt at den eneste utvei er flukt.

Flukten fra kjærlighet, eller var det noen gang det?

 

 

Lina

Angsten som jager meg igjennom nattens gater.

Angsten som jager meg igjennom nattens gater.

(eldre tekst, skrevet for 2 år siden)

Igjen går jeg igjennom gatene jeg har gått i så mange ganger. Med den samme tunge, angstfylte, meningsløse følelsen som fyller hele kroppen.

Hjertet kjennes så alt for godt, den dundrende, ukontrollerte, hamrende slagene man ser så tydelig igjennom den gjennomsiktige, melkehvite og papir tynne huden. Beina presser seg på plass sånn at du kan se hver en struktur i benet, det er lite flatterende for en ellers vakker kvinnekropp. Og tenker selv – dette er lite pent og alle kan se det. Se at jeg er syk.

Syk inni meg, syk uten tydelige symptomer. Ingen betennelse, ingen virusinfeksjon, ikke noe målbart for en lege.

Alt jeg kjenner til er en skyhøy puls og en kraftfull magefølelse som sier; nå dør du, bare gjør deg klar. NÅ kommer jeg å henter deg!

Hva skjer? Nei, ingen død banker på. Roer hjertet seg, nei. Roer magefølelsen seg? Nei. Kan noen se det? Nei. Kan jeg føle det? Ja, hvert åndedrag, hver skritt og hjerteslag føles så sterkt, jeg tror jeg skal dø.

Pulsen stiger med magefølelsen. De blå øynene har fått er glassaktig slør over seg. Jeg kan selv føle hvordan gnisten ikke er der lenger, som om pupillene er konstant utvidet med en tomhet som er så stor at ingenting, absolutt ingen eller ingenting kan fylle det. Ingenting.

Byen som har vært hjemme siden første åndedrag, virkelig plutselig så ukjent, kald, fjern og alt det som virket så hjemme er alt annet enn noe man kjenner til. Som om hvert gatehjørne virker som et helt nytt et, hver mørke bakgatene eller smug er som et mørk ukjent tilværelse som ikke ønsker å bli din venn

Lina

Dag 4 – fortsatt innlagt, men like fornøyd.

Dag 4 – fortsatt innlagt, men like fornøyd.

Sitter i senga mi, fått tatt meg en sikkelig dusj i dag tidlig, vaska håret for første gang siden jeg kom hit. Følte hele hue mitt var innsausa i svette og kroppens kamp for å kvitte seg med alle giftstoffer jeg har inni meg.

Har dusja hver kveld, bare for å få varmen i kroppen før sengetid. Dette er et tips jeg har fått fra min Pappa, som jeg har kontakt med via telefon. Han har vært igjennom akkurat det samme som meg for noen år siden, så han har masse erfaring, gode tips og triks for å komme seg lettere igjennom nedtrapping og abstinenser.

Et annet tips han har gitt meg er å drikke masse, masse vann. Jeg drikker rundt 2-3 liter vann, om ikke mer om dagen. Og kjenner det hjelper, det hjelper kroppen slik at den får svettet ut så mye som mulig, jeg er våt på hender, føtter egentlig konstant. Så det er ekstremt viktig at man «fyller» på kroppen med vann. Siden kroppen jobber konstant med å få ut giftstoffer, og måten kroppen gjør det er å svette, svette, svette og svette enda mer.

Så, når jeg drikker et glass med vann/saft eller lignende, da drikker jeg hele koppen i en slurk. Bare for å sørge for at kroppen har masse, masse vann og jobbe med. Og jeg kjenner det funker, jeg kjenner jeg er mye klarere i hodet allerede, jeg har matlyst igjen, jeg har livsgnisten tilbake, jeg ler og smiler – ikke fordi jeg må, men fordi jeg virkelig er glad og synes det er morsomt det folk rundt meg snakker/forteller om.

Jeg er utrolig overraska over hvordan de innlagte behandler hverandre, så snille, åpne, forståelsesfulle, smarte, morsomme, søte rare mennesker som meg selv. Vi har jo alle bedt om hjelp på en eller annen måte, alle sitter vi her på ulikt grunnlag, men vi alle har noe til felles – og det er ikke skambelagt, flaut eller ubehagelig å snakke om hvilket som helst tema. Og det er en så utrolig deilig følelse, spesielt når man er «innelåst» på den måten jeg er nå.

Jeg har fått kontakt med tre jenter og et par mannfolk her inne. Alle like hyggelige, på hver sin måte. Alle med ulike problemer, ulike bakgrunner og utfordringer. Men samtidig behandler vi hverandre med respekt, forståelse og medmenneskelighet.

Noe annet nytt som har skjedd i dag er at jeg har blitt enig med legen at vi skal kjøre litt tøffere med nedtrapping, de trapper ned 5 mg hver 4 dag, noe jeg synes går treig. Så i dag prøver jeg meg på 10 mg nedtrapping hver 4 dag, hvordan kroppen/psyken reagerer på dette vet man ikke før i kveld eller i morgen. Jeg er uansett super motivert, kjenner psyken/kroppen er det samme, synes ikke abstinensene er så ille som i starten, det gjør jo fortsatt vondt i ryggen eller andre steder – muskulært. Men, jeg er veldig vant til spenninger, muskel knuter og lignende, i hverdagen så for meg er det bare «normalt» at jeg har sånn vondt. Det er en del av hverdagen ellers, og jeg har mer eller mindre «akseptert» at jeg sliter med slike ting til det vanlige.

Ha en fin mandag videre.

Lina Vims

Dag 3 innlagt – Svette hender, men det føles bedre nå

Dag 3 innlagt – Svette hender, men det føles bedre nå.

Alle som har vært i lignende situasjoner av venner og bekjente har sagt at de tre første dagene er de værste. Vel, jeg kan skrive under på at dag 1 og 2, er noen av de tøffeste jeg har hatt. Det å være «innelåst», miste sin egen frihet, valg over hva du skal gjøre i hverdagen osv – de følelsene, tankene der har vært sterkere enn jeg kunne forestilt meg.

 

Men i dag, til tross for en tøff natt. Med svettetokter, traumer og sinne – sitter jeg i senga nå, med ro. Jeg liker rommet mitt, har fått alle klær inn i skapet, pakket meg ut og inn i rommet.

Tok med meg en veldig søt kanin-lampe kjøpt på Nille, en fin lys lenke og en til som går på batterier. Så jeg har ikke lyset som følger med rommet, men mine egene lys. Hun ene sykepleieren sa; «Du har et av de mest koseligste rommene jeg har sett, blir så glad av å komme inn til deg.» – Sånne kommentarer varmer, fordi jeg liker å ha det koselig – til tross for at omstendighetene ikke er helt innafor normalen. Så er jeg her jo for å bli friskere, få et bedre liv, mindre traumer, mindre spenninger i ryggen, mindre mareritt – drømmer som har følgt meg så lenge jeg kan huske.

Veien er lang, jeg vet det og er veldig innstilt på at jeg ikke er ferdig om en uke, eller innen julaften. Men jeg skal faktisk være aktivt i behandling i et helt år, kanskje mer. Det vet man jo aldri.

Uansett, selv synes jeg dette går helt okei. Ja, de trapper meg raskt ned, jeg synes det går for fort, er mye vondt og mye vonde ting som kommer opp.

Samtidig, så må jo disse traumene komme, jeg må jobbe meg igjennom dem for å vinne over dem. Og det skal jeg, fordi jeg overlevde jo alle disse hendelsene og sitter her i dag. Og jeg vil tørre å påstå at jeg har en ekstremt sterk psyke, at jeg tåler endel dritt fra både folk og meg sjøl – uten at jeg knekker.

Men, klart jeg knekker jeg også. Inni her er det fortsatt en bitteliten jente, som er livredd. Livredd livet, livredd mennesker, realsjoner, bli elsket for å så bli forlatt, vise alle mine farger for å så ikke være «bra» nok.

Men denne lille stakkars jenta, fanga inni meg selv. Hun skal få vokse opp hun også, det vil bare ta tid, masse tid, tårer, sinne, sorg, kanskje latter også en lettelse. En lettelse over at nå er de værste traumene akseptert, lagt bak seg, at man kan gå videre i livet – med glede og pågang mot for alle drømmer man måtte ha.

 

Jeg er så klar, og jeg er så motivert – og det er så deilig.

 

I kveld 23.00, snapper jeg for psykmagasinet.no til mandag 23.00. Legg til kontoen: psykmagasinet på snap om du vil følge meg der fra i kveld og i morgen. Vil snappe fast på mandager for psykmagasinet fremover.

 

Ellers, god søndag alle sammen <3

Wicked State Of Mind <3

Natta alle sammen <3

Legger ved en låt, en rockelåt, som de fleste her inne kjenner seg igjen i tenker jeg <3

 

For meg er musikk terapi, jeg får ut følelser, blir med på «reisen», slipper vonde følelser, får utslipp for ulike følelser.

 

Håper noen av dere liker den <3

 

 

Lina Vims <3

Dag 2 – Innleggelse pga avrusing av Vival/Valium

Dag 2

Vel, her sitter man da. I en ny seng, i et nytt rom, med masse ukjente, nye mennesker. Kjenner sosial angsten min kicker inn 100%, jeg som har tvilt på at jeg har sosialangst kan bare le av det i dag. Bare å bevege seg i gangen, eller fellesområdene gir meg høy puls, svette hender, bankende hjerte og mange rare, tanker som ikke har noe med sannheten å gjøre.

Uansett, i går var et reint helvete. Jeg har prøvd å rømme, jeg har villet skrive meg ut, jeg har skrevet dette til venner og familie – skriki til de som jobber her, svetter, er kald, sinna, lei meg, glad, usikker, redd, møter traumer jeg ikke husker jeg hadde. Når de kommer tilbake er det klart jeg husker det, men jeg vil jo ikke at virkeligheten skal være sånn.

At en av mine gamle kjærester en gang voldtok meg, i rumpa, samtidig som han tok kveletak på meg. Jeg trodde jeg skule dø.

Dette er fra jeg var før 19 år gammel, så er helt sykt at så «gamle» minner plutselig kommer uten at jeg forstår hvorfor engang. Ikke får jeg stoppet dem heller, fordi jeg er på nedtrapping av medisinene – så jeg får langt ifra dosen som fjerner minner, tanke kaos, vonde følelser osv. Nå ligger jeg her, aleine i et rom, aleine med hue mitt – og det kommer opp ting jeg egentlig ikke takler.

Og dette skal jeg holde på med i et år? Klarer ikke å forstå hvordan jeg skal overleve hele behandlingsforløpet. Til slutt så er jo planen at jeg ikke skal spise noen piller, den tanken nå er utenkelig, umulig å forholde seg til, jeg vil ikke, tørr ikke – jeg er så sykt redd for hvilke andre syke begravde traumer som plutselig sier; Hei, hallo! Harru glemt meg eller?!!?

Jeg skal bli, jeg skal IKKE stikke.

Jeg er sterk, sterkere enn dette, sterkere en traumene som er påført meg, sterkere enn pillene som har tatt totalt kontroll over kroppen, identiteten min, sjelen min, hjertet mitt, tankegangen min og hele meg.

Pille-Lina SKAL bort, dø. Ekte Lina, meg SKAL tilbake, koste hva det vil, om jeg river av meg alt av hår på hue, griner hver jævla dag og hater livet. Så skal jeg faen meg klare dette. Har kommet meg igjennom tøffere ting før, det vet jeg.

Og på andre siden; der venter et nytt liv, bedre liv, lettere liv, friskere liv – med sønnen min, familien min, vennene mine (mye mindre begrenset antall, men har fått luket ut mye av ugresset kan man si). Er virkelig nå man finner ut hvem som er ekte og ikke.

Har mista flere venner pga at jeg velger en annen livsstil enn de de siste mnd, men at jeg skulle miste en jeg trodde/følte var en av mine nærmeste – pga rus? Det trodde jeg faktisk aldri. Kjærlighetsorg? JA! Stort savn? Ja…

Men hva savner jeg egentlig? Hele vennskapet var jo basert på begges ensomhet, begges rusproblemer (på veldig ulike måter), men føler fortsatt jeg har «mista» halve meg. Et menneske jeg trodde skulle være der for resten av livet, men skjønner jo nå at jeg bare er brukt, brukt for selskap, brukt som hobby-psykologen og en man kan dra med seg på fest. Jeg er kjent for å være en glad, åpen, generøs og god gærn frøken, så skjønner godt det er arti og ha meg med på fest.

Uansett….jeg holder ut.

Her er det pølser til kvelds, jeg hater pølser. Har nemlig jobbet på Narvesen da de hadde disse «pølsefest» ukene sine, jobbet der i flere år og sien da har lukten/smaken av pølser havna i ikke-mat lista. Og den er ganske kort, men blir kvalm bare av lukta….

Ha en fin lørdagskveld folkens.

Lina

Angsten spiser meg opp

Angsten spiser meg opp

Igjen går jeg igjennom gatene jeg har gått i så alt for mange ganger. Med den samme tunge, angstfylte, meningsløse følelsen som fyller hele kroppen.

Hjertet kjennes så alt for godt, de dundrende, ukontrollerte, hamrende slagene man ser så tydelig igjennom den gjennomsiktige, melkehvite og papir tynne huden. Beina presser seg på plass sånn at du kan se hver en struktur i benet, det er lite flatterende for en ellers vakker kvinnekropp.

Og tenker selv – dette er lite pent og alle kan se det. Se at jeg er syk.

Syk inni meg, syk uten tydelige symptomer. Ingen betennelse, ingen virusinfeksjon, ikke noe målbart for en lege.

Alt jeg kjenner til er en skyhøy puls og en kraftfull magefølelse som sier; nå dør du, bare gjør deg klar. NÅ kommer jeg å henter deg!

Hva skjer? Nei, ingen død banker på. Roer hjertet seg, nei. Roer magefølelsen seg? Nei. Kan noen se det? Nei. Kan jeg føle det? Ja, hvert åndedrag, hver skritt og hjerteslag føles så sterkt, jeg tror jeg skal dø.

Pulsen stiger med magefølelsen. De blå øynene har fått er glassaktig slør over seg. Jeg kan selv føle hvordan gnisten ikke er der lenger, som om pupillene er konstant utvidet med en tomhet som er så stor at ingenting, absolutt ingen eller ingenting kan fylle det. Ingenting.

Byen som har vært hjemme siden første åndedrag, virkelig plutselig så ukjent, kald, fjern og alt det som virket så hjemme er alt annet enn noe man kjenner til. Som om hvert gatehjørne virker som et helt nytt et, hver mørke bakgatene eller smug er som et mørk ukjent tilværelse som ikke ønsker å bli din venn.

Den store hovedstaden som ble for liten

Den store hovedstaden som ble for liten

Jeg klarer nesten ikke å puste.

Drama, stress, forventinger, sladder, helgene som aldri stopper å komme.

«Kan ikke hele jævla Oslo slappe av litt?! Sånn serr for bare en helg, kanskje til og med en uke. Så kanskje, kanskje, kan galskapen som rår i denne byen roe seg litt.»

«Jeg er så jævla sliten»

Gråten kommer men, den er svak og lav. Som om hun virkelig har gitt helt opp. Til og med gitt opp å orke og gråte ordentlig.

Lina <3

Blackout / Blankt kapittel – 2010

Blackout / Blankt kapittel – 2010.

En sann historie fra år 2010, min egen historie.

Del.1

Stemmene i det fjerne drar meg tilbake til virkeligheten.

Jeg våkner aleine i senga jeg aldri skulle sovne i, munnen er tørr og hodet er tomt.

«Hva skjedde igår, og hvorfor ligger jeg her?» Jeg setter meg opp i senga og prøver å tenke meg til hva som har skjedd, husker ingenting og går mot badet for dusj.

Under dusjen merker jeg at jeg har hatt sex. Den størkna ekle spærmen holdt kjønnsleppene mine sammen som lim.

Jeg kjente jeg ble kvalm, satt meg ned i dusjen. Vannet rant ukontrollert overalt, jeg kunne ikke brydd meg mindre. Enste jeg tenkte på var om jeg husket hva som hadde skjedd, ingen puslespillbrikker faller på plass.

Jeg er helt blank.

Har jeg vært med på dette?

Var det ufrivillig?

Jeg husker ikke!

Magen vrenger seg, jeg kjenner jeg ikke klarer å holde igjen. Rekker ikke bort til doen så kaster opp i dusjen mellom beina, midt i sluken. Dusjen renner fortsatt ukontrollert over hele meg, jeg gråter og håper ingen i stua hører hva som skjer inne på badet.

Jeg føler meg skitten, tar meg sammen. Tenker dette går bra.

Gjør meg ferdig, sminker meg, puster dypt tre ganger før jeg bestemmer meg for å gå ut i stua til de andre.

Alt er som før, dopet, pillene, folka og ikke minst den tunge, men desperat forsøk på å late som at vi alle har det så forbanna jævla bra.

Jeg husker ikke mer enn at jeg spise dobbelt så mange piller enn hva jeg noen gang hadde gjort og minnet ble bare et fjernt slør i hukommelsen….

Lina

Prosjekt bli frisk – fuck angsten!

Prøve prosjekt: bli frisk – fuck angsten!

Personlig dagbok på nett, en offentlig veiledning for meg, deg, familie, venner, bekjente, ukjente og så klart til alle dere som hater og slenger dritt.

Men hør a; les, tenk og prøv å forstå. Kanskje du forstår min verden litt bedre.

Hvem er jeg?

 

Kvinne, 30 år allsa, ja er kvinne. Men er 30 år gammel og er aleine mamma til verdens fineste gutt på rundt 3-4 år. Men dette er ikke en standard «alenemamma skal bevise verden dette fikser jeg UTEN mann» blogg.

Jeg ønsker å skrive ned min historie, for vi alle har en historie som forteller hvem man er, hvorfor man er som man er og tenker som man gjør. Alt henger sammen, alt har en forklaring. Du må bare søke og finne den. Og endelig, endelig har jeg nesten fått klarhet av et kaos av et liv på gode 30 år.

For dere som ikke forstår noen ting, slapp av det kommer. Og det blir mye spennende lesestoff, jeg vil være totalt ærlig, uten skam og tanken på hva «mamma kommer til å tenke når hun leser dette». For første gang i livet litt er alle kortene på bordet. Alle vet alt, alt fra barndommen, ungdomstiden og til de tøffe ung-voksen tiden. Nå er jeg jo blitt voksen, faen!

Eller, det er godt. Fordi som 30 åring synes jeg det er seint å føle seg voksen. Eller moden, eller liker ingen av de ordene der noe godt. De smaker ikke godt på tunga. Det jeg vil frem til at det er godt å tenke at man bli 30 år , jeg elsker alderen, livet nå og hvor langt jeg har kommet i forhold til alt forferdelig som har skjedd og som har formet meg så ekstemt mye.

Men mer om det seinere. Denne bloggen starter som et sted jeg kan skrive ned ting som har skjedd, spesielt i ungdomstiden og da jeg festet på på det værste.

Jeg var en sint, forvirra, usikker og angstfylt jente, men lata som det motsatte og har blitt en ekspert på akkurat dette. Holde maska, skuespiller, fasade – kall det hva du vil. Vi alle har vel sagt; «det går bra.» når noen spør om man har det bra. Også gjør det egentlig ikke det, ikke inni deg. Men vi alle sier at det går bra. Dette er jeg nemlig ekspert på.

Her skal maska vekk, fasaden bort, skuespillern legges på hylla.

Kos deg, eller lykke til… Eller ja, velkommen?

Her er min historie.

 

Lina Vims <3

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no